Reintallsproblemer, Årsaken

De siste tiårene har reintallet i Finnmark økt betydelig og dette er ansett som et problem siden en ønsker en bærekraftig ressursutnytting, dvs et reintall som er best mulig tilpasset beite.

Det har vært slik at det er den enkelte reineier som selv bestemmer hvor mange rein som skal slaktes. Dette var og er ikke noe problem så lenge det er et overskudd av beite, men når det samlede reintall blir for stort i forhold til beitetilgangen har man et problem med økt risiko for tap av dyr.

De siste tiårene har reintallet i Finnmark økt betydelig og dette er ansett som et problem siden en ønsker en bærekraftig ressursutnytting, dvs et reintall som er best mulig tilpasset beite.

Det er flere grunner til at en utøver gjerne vil ha flere rein, en av de åpenbare er ønsket om bedre inntekt i påfølgende år. En annen grunn er behovet for å ”forsikre seg” mot de tap som man vet kommer år om annet. Som egen forsikrer er løsningen å ha så mange rein at en tåler tapet uten at eksistensgrunnlaget går tapt. Hver og en av disse årsakene er i og for seg logisk og fornuftige og som enkeltindivid vil de fleste i samme situasjon forsøke å øke egen reinflokk. Problemet oppstår når alle tenker likt, og alle øker sitt dyretall. Dette vil i seg selv øke risikoen og framskynde tap på grunn av redusert næringstilgang. Når alle øker vil en altså før eller siden oppnå den motsatte effekt av det en ønsket, i stedet for å forsikre seg mot tap fremskynder og øker en tapene av rein.

Problemene med å tilpasse seg begrensede naturgrunnlag er ikke et særskilt fenomen i reindriften. En finner klare paralleller i andre deler av samfunnet. I Norge er det mest nærliggende å sammenlikne med overfisket på sild og torsk. Selv om den enkelte fisker skjønte fangstene var for store og at det bar galt av sted, var den enkelte fisker maktesløs. Dersom en fisker stopper sitt fiske er det andre som fisker ”den siste torsken” Den logiske strategi er å delta for å sikre at han ikke blir den dobbelte taper (bestanden blir overfisket uten at en selv får andel av det som høstes).

I prinsippet er det to mulige løsninger på spørsmålet om tilpasning av en virksomhet til ressursgrunnlaget. Det ene løsning er at næringsutøverne selv blir enige om et høyeste reintall som de fordeler mellom seg. De må da innføre nødvendige kontrolltiltak internt. Dette krever en oversiktlig gruppering av næringsutøvere, det nytter for eksempel ikke å satse på en slik løsning for torskefiske i Barentshavet. Den andre mulige løsningen på ressurstilpasningen er at en utenforstående myndighet fastsetter kvoter som fordeler de begrensede ressursene. De må samtidig gjennomføre nødvendige kontrolltiltak for å sikre at reglene etterleves.

For reindriften kan en si at lovgiveren har valgt en løsning når de i Reindriftsloven § 2 forutsetter at Reindriftsstyret skal foreta slik regulering. Dette utelukker ikke at det kan være en bedre løsning å fremmer egne løsninger og ”intern forvaltning”. Det pågående arbeid med distriktsinndelingen i Finnmark må sees i et slikt perspektiv.

Kilde: Reindriftsforvaltningen