Faktasidene er under oppdatering!

Det vil legges ut nytt innhold fortløpende.

Akvaristikk

Kroppsform
Det er en overveldene variasjon av fisker i verden. Hver art har tilpasset seg liv i et spesialt miljø. Ved å undersøke fiskens kropssform kan akvaristen lære mye om fiskens naturlige habitat.

Gjennomgående kroppsform
Kroppsformen er en av de beste indikatorene for å slå fast fiskens naturlige habitat. Fisk som lever i overflaten har en oppadgående munn og en litt flatere ende. Høye og "komprimerte" fisker som Diskus og Engelsfisk, er tilpasset et liv i sakte bevegende vann. Slanke, torpedoformede fisker er bedre tilpasset vann i bevegelse. Bunnfisker har flate mager og lave munner, ofte underliggende. Noen bunnfisker har annerledes svømmeblærer, slik at de "hopper" langs underlaget isteden for å svømme.

Hode
Det er tre generelle plasseringer for fiskens munn som ofte forteller oss om fiskens spisevaner. Fisk som finner maten i vannets overflate har vanligvis en oppadvendt munn for å spise innsekter. Fisker som lever og spiser i "mellomvannet" har en terminalmunn, som vanligvis betraktes som den "normale" fiskemunnen. Rovfisk har vanligvis en bred munn. Fisk som spiser langs bunnen har vanligvis en nedadstående munn, eller en munn som sitter under hodet. Bunnfisker er ofte også utstyrt med "følehorn" som gjør det lettere for dem å finne mat i mørkt og grumsete vann. Noen bunnfisker, spesielt Loricardis, har en sugekopplignende munn, for å raspe opp alger, tre, planter eller leire.

Finner
Finnene brukes til bevegelse, stabilitet, redebygging, gyting og som følelsesorgan. Finner kan være enkle eller parvis. Mange akvariumfisker som er vanlige har lange, utdragne finner, som har blitt utviklet ved hjelp av selektiv avl. I naturen finnes ikke slike finner.

Halefinnen brukes til fremdrift. Fisker med forgrenet halefinner er vanligvis raske svømmere. Fisker med runde halefinner er i stand til å utøve raske bevegelser, s.f.eks. rovfisk. Store, forlengede halefinner brukes ofte for å tiltrekke partnere.

Den enkle endefinnen ligger på undersiden av kroppen, rett i forkant av halefinnen. Endefinnen stabiliserer fisken under svømming. Lange endefinner som beveges i bølger brukes til fremdrift.

De parrede bekkenfinnene sitter i forkant av endefinnen. Bekkenfinnene blir brukt til å forbedre stabiliteten under svømming. I noen tilfeller er disse finnene modifisert som lange, trådligninde finner, brukt til følere.

Sidefinnene finnes ved nær gjellelokkene og brukes for manøvrering. Disse finnene har blitt spesielt tilpasset hos noen bunnfisker, slik at fisken kan heve seg og til og med gå rundt under eller over vann. I noen tilfeller er sidefinnene utstyrt med pigger til forsvar.
Den enkle ryggfinnen finnes på fiskens rygg og hjelper til med balansen. Strålene på disse finnene er ofte skarpe og en ryggrad er ofte til stede.

Fettfinnen er en liten finne som finnes mellom ryggfinnen og halefinnen hos noen fisker.

Fiskekroppen
De fleste fisker er dekket med skjell som beskytter kroppen. Enkelte fisker, som Catfish, har benplater som gir samme beskyttelse. Andre arter har bitte små skjell eller ingen skjell.

Kroppsfarge
Selv om selektiv avl har skapt mange unaturlige farger og mønster er ville fisker allikevel fargerike. Farge spiller en viktig rolle for fisker. Noen fisker er avhengig av striper eller brun farge for å holde seg kamuflert, eller for å stikke av uten å la rovfisker oppdage dem. Andre arter bruker attraktive farger for å lokke til seg partnere, mens noen arter bruker "øyeflekker" for å desillusjonere rovfisker som er i ferd med å angripe.
Farger fastsettes av fiskens pigmenter og lysrefleksjonen. Fisker med solide, mørke farger har som oftest pigmentert overflate/hud, mens fisker med sølvaktig overflate/hud avhenger av lysrefleksjonen. Noen arter kan forandre fargekombinasjonen sin, mens andre påtar seg andre farger om natten.

Friske fisker er nesten alltid mer fargerike enn syke fisker. For å holde en fisk fargerik må du holde vannet i perfekt kondisjon, gi variert mat, og kun holde fisker som er kompatible med hverandre. Fargefremhevende mat kan hjelpe til med å få frem enkelte farger hos fisker. Under territoriekamp og under befruktning får de fleste arter en fremhevet fargeprakt.

Gjeller
Gjellene er organet hvor gassen (luften) skilles ut fra vannet. Gjennom gjellene er fisken i stand til å absorbere karbonoksygen som avgir karbondioksid. Som våre lunger har gjellene et stort volum av gassbytte.
På grunn av miljøet ferskvannsfisk lever i strømmer vannet kontinuerlig gjennom fiskens osmose. Osmose er bevegelsen av vann fra et område med mindre oppløste salter til et område av mer oppløste salter. Dette er grunnen til at vannet trenger inn i fiskens kropp. Vannet forsøker hele tiden å fortynne den høye konsentrasjonen av kroppssalt i fisken. Derfor avgir ferskvannsfisk konstant vann ut gjennom gjellene og drikker aldri for å holde kroppssaltet ufortynnet.

Sidelinjen
Organet som danner sidelinjen er en serie med væskefylte rør rett under skjellene. Sidelinjen fanger opp vibrasjoner i vannet. Fisker er i stand til å oppdage rovfisker, finne mat eller navigere mer effektivt. Mange fiskearter kan navigere uten syn i mørket eller i gjørmevann. En fisk som kalles "Blind Cave Fisk" er helt og holdent avhengig av sidelinjen.

Svømmeblære
Svømmeblæren er en luftfylt blære som brukes for å holde riktig balansenivå i vannet, hvor fisken hverken synker eller flyter. Fisker er i stand til å sove midt i et akvarium. Flere arter har modifiserte svømmeblærer tilpasset deres levevilkår. Noen arter kan svelge luft for å fylle svømmeblæren. Denne funskjonen er spesielt nyttig i oksygenfattige vann.